Jovalmoens Bensinstasjon, Ringnes

Jovalmoens Bensinstasjon, Ringnes - er i vinterdvale.

Med råtne overraskelser i front avdekka,

og pakka inn i dårlig pressenning fra Kina.

- Det var ingen god høst.

Hver morra jeg skal til Trætteberg trelast, er det motstand.

Fordi det dårlige vedlikehold av den utkjørte Mysen-hengeren fra nittenåtti, forsinker meg.

Men det er eneste henger med løs lem bak og foran, og drag for lang last. Og veien til Trætteberg strekker seg forbi der hvor kontakten med Ringnes glipper, så, framme ved Løken, er det helt stille i hodet.

Etter at Sniff gikk bort - han var fri rundt på høvleriet, med noen gjestfrie bjeff til Toshi og Fuji - er det den fine duren fra flisavtrekket jeg først hører. Og der innefra, suset fra høvelen, som stilner sakte. Så kommer Terje. Rolig, setter seg ned, så Kiku kan klatre på ham. Snakker litt om hjullastere, EU-direktiver og kontorarbeid. Om at det neppe er noen som overtar når han gir seg etter 2026. Noen som heller vil hilse på en hund, enn å fylle ut digitale rapporter for CO2-utslipp fra den gamle hjullasteren hver gang den kjører bort til naboens båtstøperi med transportkasser.

Når jeg rulla ut, sakte, med seks lange og fine 4x5" i tettgrodd furu for understellsramme til bensinstasjonen, kjente jeg klar ro, en glede som sprer seg i kroppen. Dette vet jeg; dette skjer hver gang. Som etterglød fra en opplevelse jeg ikke visste jeg hadde, som om turen hjem ikke kan bli lang nok.

Nå siste gang var det med en skygge, fra det faktum at et sted som dette, det vil vi ikke ha.

Aktiviteten flytter seg rundt torget, holder seg godt skjult.

Kanskje skal jeg i år se om det siste vannbordet som har ligget umontert på taket av Rosekiosken siden restaureringa i 2020, er ødelagt av sopp. Og undres over hvordan rotet der inne formerer seg i dvalen.

Kanskje planlegge 2025-veien for Finnes det et PARADIS?, del 2 på et kart i kunsthallen,

og grue meg litt for demontering av girkassa på Chevroleten - clutchen trenger full service, skal den veien bli trygg.

Alt dette skal jeg tenke litt mer på, mens Akiah Astral sine 2024-souvenirer finner sine rette plasser.

Kanskje.

Før Guri Dahl snart kommer, og starter arbeidet med sin utstilling i kunsthallen.

Jeg fyrer opp noe søppel, aller først.

Og ser ut av dørsprekken, på den skjeve telefonkiosken som raser ut i bringebærkrattet. Snart.