Jovalmoens Bensinstasjon, Ringnes

Som om en håndfull små mennesker – på en meter, spredt rundt en grass-eng høyere enn dem selv, uten kommunikasjon med hverandre, tråkker hver sin sti i tilsynelatende helt tilfeldige buktninger, og like tilfeldig møtes i midten. «Hei, her kan vi bygge hytte! - og jeg kan bo der, – ja, og så kan jeg bo ved siden av deg, – ja; også kan jeg bo på motsatt side her, – og ja!, så kan vi samle alle steiner vi finner, og lage gulv i midten, – og så kan vi ha skole helt bortest der, og café (pub, min anmerkning) ved siden av! – .

Nå må vi hjem. Hadet, vi skal vel tilbake i morra?»

Langwathby – Skirwith – Culgaith – Temple Sowerby,

Colby – Little Ormside – Soulby – Kirkby Stephen.

Sånn var det. Den gule bilen, i de grønne labyrintene. Tre meter mellom like høye skarpe hekker, som skifter til nesten like høye steingjerder, som umerkelig går over i husfasader,

og der ligger plutselig miniatyrlandsbyen.

Ikke gjør dette; kjør 3500 kilometer med seksti år gammel Amazon,

for å leve noen dager i disse labyrintene med 50 mph, uten Ola Torjus som kartleser.

Hvis du vil ut på andre siden, uten en skramme, ut på de romslige B-veiene, hvor hekkene er trær som vokser og klippes til perfekte tunneller, og det er en BP-stasjon, med dusj og off license, i andre enden.

Særlig mer blei ikke gjort i juli, tilbake i egen miniatyrlandsby.

Bortsett fra å leke i labyrinten med Akiah Astral, og skru sammen dørkarmen:

Råte- og slitasjeskader reparert, grønnfarge blanda, skrapespor retusjert.