Finnes det et PARADIS? - del 2, 3.8-8.10.2023

En Chevrolet fra 1932, kjøpt ny av fiolinist Michael Lie (barnebarn av Jonas Lie), fra montéringsfabrikken i København – XBAF609. Fire år i Oslo på A3958, før den blei kjørt ihjel med hjemmelaga hengerfeste for en revefarm på Lillehammer. Kondemnabel tilstand, og nektet bruk i 1963.

Bilen kom til barndomshjemmet i 1972 for egen maskin – rakla fælt, og historien var havarert motor. Jeg har få helt trygge minner fra hjemmet disse åra, men den bilen starta noe åpent, en parallell verden. Det er merkelig hvordan Chevroleten fikk være et fritt sted der den sto under huset – med nøkkelen i tenningslåsen! - mens alle andre rom til enhver tid var styrt og overvåka.

Finnes det et PARADIS? ble etablert i 2000 – tittel stjålet fra Allers´ 1976-spalte for lesernes feriebrev, som et verk innen fotografi, installasjon og performance. For Fotogalleriet (Oslo) februar 2001. Arbeidet tok utgangspunkt i steder – fysiske og mentale - med sentral betydning for mitt daglige virke. Best beskrevet som et sted som ikke finnes, mellom det profesjonelle og det private.

Arbeidet åpnet en vei jeg ikke var bevisst, mot barndommens lys og mørke; livets eksistensielle balanse (som kanskje heller ikke finnes?) mellom lek og kamp. Finnes det et PARADIS? Kom så nær dette som jeg tror er mulig, i det todelte verket Ta hensyn til gode barndomsminner (2000), hvor Chevroleten står helt stille ute i dagslys – for første gang siden 1972.

Det kom overraskende på at bilen måtte med inn på Fotogalleriet. Fasadevinduet på galleriet ble demontert, bilen dytta inn, og vinduet satt på plass. En fireukers performance – i en nå uforståelig naivitet – med full motoroverhaling som mål, lyktes kunstfaglig visuelt meget godt, mekanisk helt krise. Det tok 20 år å forstå hva det innebærer å gjøre et sånt bilvrak kjørbart, og samtidig uten å fjærne barndommens overflate, lukt og bilder.

Å ta bilen inn i gallerirommet, eller inn i arbeidet – og plassere den utenfor gallerirommet, er naturligvis en reaksjon på kunstteoretiske bruksanvisninger & konseptuelt visvass. Balanse – hvis den finnes. De tjue åra avslørte et fysisk behov for å leve med den på ekte, et virkelig liv i bevegelse på vei. Å kjøre bakover inn i framtida på 2,7 liter hver mil.

Det er mange faktorer i det store og endelige regnestykket om bærekraft og miljø, som vi ennå ikke kjenner. Det jeg vet, er at jeg – etter å ha utvidet bilparken fra tre som hver bruker en liter på mila, med en fjerde som bruker nærmere tre aleine, har redusert mitt totale bensinforbruk. Jeg vet også, at det å kjøre på langtur i 50, har positive virkninger langt utover dem på selve trafikkbildet; da kan du lukte markjordbæra, og med 5.25/18-gummi og lang slaglengde, er vogna trygt uti nesten enhver grøft før plassen er forbi. Og du slipper verken å snu langt der framme i neste kryss, eller kjøpe jodbæra i neste by.

Barndommens parallelle fantasiverden finnes faktisk på ekte. Helt på siden, og veldig synlig.

Og jeg vet, at hver time på veien med en så gammel bil, representerer et stort antall timer med tilegnelse og praktisering av håndverkskunnskap i et svært stort spekter.

Kanskje er det ikke disse spesifikke gamle håndverksoppgaver vi trenger for å komme oss videre.

Men kanskje viljen til å bruke mye mer tid på å tilegne oss kunnskap om reparasjon, framfor produksjon?

Finnes det et PARADIS? - del 2 er en fullførelse av den historien som ble påbegynt med Fotogalleriet. Og det er et eget arbeid uten begynnelse og slutt.

Vår siste analoge storformat fotolaboratorium stengte dørene i juni,

og utstillinga på Ringnes Kunsthall er derfor det siste både derfra, og herfra.

Både fint, og irriterende, at jeg kanskje ikke rakk å få med det beste bildet – denne gangen heller.

Det beste bildet får du aldri.

TT, 30.07.2023